Om kunstig intelligens (KI) utvikler seg slik vi håper og tror, vil KI på sikt kunne hjelpe oss med mange problemer. Men all utvikling har en pris. Nå som KI antakelig vis vil vise seg nyttig innen flere samfunnsarenaer, må vi ikke bli for komfortable med en av KI-teknologiens mange baksider: overvåking.
Saken var først publisert i Aftenposten 21.09.2023
Kunstig intelligens er ikke nytt
Den digitale hverdagen vår har vært preget av algoritmer, maskinlæring og kunstig intelligens lenge.
KI viser nå tegn til å kunne gjøre hverdagen vår enda bedre. Det er gode prognoser for at KI-teknologi kan føre til store fremskritt innenfor medisin, blant annet kreftbehandling.
KI vil også på sikt kunne hjelpe til med å redusere klimagassutslipp. Det vil forenkle arbeidsmengden til flere yrker og bidra til utviklingen av digital sikkerhet.
Fordelene og mulighetene kunstig intelligens gir, er utvilsomt store.
Les også: Beolab 8 er Bang & Olufsens siste høyttaler
KI brukes allerede i overvåking
I likhet med mye teknologi er Norge, tross sin velstand, litt bakpå når det gjelder implementeringen av akkurat kunstig intelligens. Ordskiftet rundt KI har så langt vært preget av mulighetene systemene gir, men også frykten for at det kan true arbeidsplasser. Dette er ikke ulikt debattene som har vært i andre land. Men der har teknologien allerede blitt tatt i bruk på måter vi burde merke oss.
Politiet i det sørlige England satte nylig ut spesiallagde kamera med KI-programmer installert. Kameraene kan enkelt oppdage bilister som begår lovbrudd som å snakke i mobiltelefonen. De nye KI-systemene går gjennom enorme mengder videomateriale, og flagger det systemet er programmert til å oppfatte som lovbrudd. Dette fører til at langt flere lovbrytere blir tatt. Politiet i Devon og Cornwall skrev ut over tusen bøter den første uken.
Lignende systemer prøves nå ut på metronettverkene i New York og Barcelona for å stoppe snikere. I USA, Kina og India har politiet begynt med ansiktsgjenkjennings-teknologi, og i spanske Málaga vil myndigheten bruke KI og «smart turisme» for å sikre besøkende en enda bedre opplevelse av byen.
Finnes det en «riktig» overvåking?
Eksemplene over er typiske for KI-dilemmaet: KI kan være til hjelp, men skal det fungere optimalt, kreves en grad av overvåking.
I slike situasjoner er det lett å se fordelene. En bilist som kjører etter loven, tenker raskt at det er ingen risiko ved å tillate KI-systemer som overvåker veier og trafikanter. Det er jo ikke deg systemene ser etter. Flere lovbrytere tas og trafikken blir tryggere.
Men at slike KI-systemer er fordelaktige på enkelte måter burde ikke hindre oss i å se utfordringene systemene skaper. For hvor settes grensen for denne type «fordelaktig» overvåking?
Det er for lett å automatisk tenke at KI-systemene er fordelaktig alle bare fordi det kan være fordelaktige på enkelte måter. Om man setter opp KI-kamera for å overvåke norske veier er det lett å se fordelene. Men hva blir da det neste? KI-kamera på hvert gatehjørne med ansiktsgjenkjennings-teknologi, og andre «smarte løsninger» som overvåker alle våre bevegelser?
Vil det være til hjelp i kriminalitetsbekjempelse? Svært sannsynlig. Vil det krenke personvern? Utvilsomt.
Åpenhet er nøkkelen
Det er store dilemmaer vi står ovenfor nå som KI vil entre det norske samfunnet. En åpen og klar diskusjon om hva som faktisk skjer når disse KI-systemene blir alminnelige, er derfor helt nødvendig.
I Nasjonal strategi for kunstig intelligens (2020)ble det framhevet at Norge har en stor grad av tillitt, og respekt for både menneskerettigheter og personvern. Om denne tilliten skal fortsette må norske myndigheter være tydelig på at innføringen av KI-systemer kan ha store konsekvenser for nettopp personvern.
Skjer dette ikke gjennom en transparent og informativ dialog, risikerer vi at Norges borgere en dag våkner i en situasjon hvor vi overvåkes på måter vi nærmest ikke kan forestille oss i dag. Det må komme på plass et klart regelverk som legger et grunnlag for hva KI kan brukes til, og hvilke begrensinger systemene skal ha.
Skjer ikke dette kan det på sikt føre til mistillit, mistenkeliggjøring og skepsis mot de mulighetene kunstig intelligens faktisk kan gi oss. Det er ikke Norge tjent med, spesielt ikke når bruken og implementeringen av kunstig intelligens sannsynligvis vil være helt avgjørende for vår fremtidige utvikling.
